Hermod var en karakter.
Et helt lite univers i én og samme person.

Denne uken lærte jeg et nytt ord – etter å ha snakket om Hermods herlige bukett av paradegrener.

Han visste alt. Om ferger og presidenter. Om underlige fotballspillere, EM i 92, snooker, NFL, Einar Gerhardsen, Erik Bye, Sangtimen, Pink Floyd, Labbetuss, Haakon Lie, Ingrid Espelid Hovig, Johannes Kleppevik ... Listen er egentlig uendelig.

Et vell av kunnskap, dypt og bredt, levert med entusiasme og presisjon.

Det nye ordet jeg lærte, er «polyhistor».

En polyhistor er en person med omfattende viten på mange områder. Ordet stammer fra gresk og betyr mange-lærd eller mye-viter. Internett nevner Leonardo da Vinci, Goethe og Noam Chomsky som eksempler.

Men vi som kjente Hermod vet: Internett mangler et navn. For det finnes ikke et mer ekte, ujålete og livsbejaende eksempel på en polyhistor enn Hermod Hove.

Men han var mer enn kunnskapen sin. Hermod var en karakter. En type. Et helt lite univers i én og samme person. Vidunderlige Hermod. Snilleste mann på jord. Elsket av alle. Raus, morsom, omsorgsfull. Den som fikk alle til å le – og som likevel ofte var den klokeste og mest fornuftige i rommet.

Han var quizkongen som kunne de utroligste ting på rams. En nerd av den beste sorten – som elsket Sangtimen, ferger, ødelagte paraplyer, kebaber i Drammen, chips- og is-tester, gratis mat, nerdete podcaster, bilkjøring med lydbok og å lage vanvittige små videosnutter med telefonen sin.

Vi kommer til å huske ham for alle de absurde og komiske situasjonene han havnet i – som om verden konspirerte for å gi oss historier vi aldri skulle glemme. Han satte hodet fast i dørene på London-tuben. Ble savnet på Elkjøp i Tokyo. Kjørte i sikksakk mellom villsvin i Toscana. Ble tatt for rågjengeri i Monaco. Og gjennomførte det mest legendariske ballbingehoppet verden har sett – i Barcelona.

Han som kunne finne på å ta Bybanen tur-retur Flesland, for å observere fremmede og dikte elleville historier om dem.

Han elsket å spionere på oss – med livesendinger og bilder som dokumentasjon.

Han bød alltid på litt lett underholdning. En sang, en plystring, en dans med katten på BA-desken, en parodi på Hellstrøm. Et lite Hermod-show i hverdagen.

Da jeg først ble kjent med Hermod, skjønte jeg nesten ikke hva han sa. Men siden har jeg skjønt alt. Jeg har lyttet – og latt meg imponere, røre, fascinere, le, lære og vokse. For han bar med seg en varme og en visdom som aldri krevde plass, men som fylte rommet likevel.

Han kunne sitte helt stille – og likevel være midtpunktet. Han trengte aldri å heve stemmen for å bli hørt. Han var aldri redd for å vise følelser, og heller aldri redd for å møte andres. Det var umulig å ikke bli glad i Hermod. Han så mennesker – virkelig så dem – og husket detaljer som fikk oss til å føle oss betydningsfulle. Han var tryggheten i stormen, latteren i stillheten og svaret når ingen andre visste.

Jeg har sett ham vinne hjerter med én eneste replikk. Han løftet oss, ga rom, gjorde oss gode. Etterlot seg milde fotavtrykk – av godhet og galskap, klokskap og kjærlighet.

Jeg har de vakreste bilder i hodet av Hermod på jazzkonserter i bratte gater i Perugia; Hermod som fornøyd finner en barberer som vil fjonge ham litt opp; Hermod som er så begeistret at han nesten frir til en sangerinne i Praha; Hermod som kjører bilen fast en halvmeter fra den svarte slalomløypen på Ål med 1 prosent strøm igjen under panseret; Hermod som tilstår at han vant 10.000 kroner på flaxloddet han fikk av oss til jul året før; Hermod som ler seg i hjel på Roxette-musikal i Malmø; Hermod som er oppgitt fordi han har bestilt feil mat på Sardinia og fått en hel fisk på tallerken som ikke engang ser sløyd ut; Hermod som kjøper radioveske i Mauerpark; Hermod som spiser suppe med spisepinner i Oslo; Hermod som synger «Her står vi på Brandenburger Tor» på Brandenburger Tor; Hermod som utkledd Vazelina-medlem på Vazelina-konsert; Hermod som synger Britney Spears i en Teledisco-boks i Berlin; Hermod som pusler på Heimark i Austevoll; Hermod som kommer til Napoli med tog på første klasse; Hermod som har helt egne ideer om hvordan man kjører på motorveiene i Italia.

Og nå, når han er borte, er det som om verden lener seg litt mot venstre. For Hermod var tyngdepunktet. Et anker. En stjerne i øyekroken. Jeg vet ikke hvordan vi skal klare oss uten ham. Men jeg vet én ting: Vi kommer aldri til å slutte å snakke om ham, le av ham, takke ham – og savne ham.

Og nei – jeg vet ikke hvor mange timer han skylder meg for all den ventingen. Hermod kom alltid for sent. Den tiden får jeg aldri tilbake. Men det gjør ingenting.

Hermod var ikke bygget for fart. Han var bygget for dybde – og det var en del av sjarmen.

Takk, Hermod. For alt. For alltid.

Jeg håper himmelen finnes – og at det er en redaksjon der oppe. For da kan du briljere videre, beregne deadline i velkjent stil med en kaffe i hånden og en quiz i ermet. Kanskje er det til og med en ny Sangtime oppe i skyene et sted. Med deg som kapellmester.

← Tilbake